Tyskland og Italia lanserer ny plan for Europa – kan dette bli EUs nye maktakse?
Skrevet av Frode Skar Finans Journalist.
Bakgrunn
I flere tiår har forholdet mellom Frankrike og Tyskland blitt omtalt som motoren i europeisk samarbeid. Det fransk-tyske partnerskapet har vært avgjørende for EUs utvikling innen handel, industri, valuta og institusjonsbygging. De siste årene har imidlertid dette forholdet blitt stadig mer anstrengt.
Samtidig har Tysklands nye kansler Friedrich Merz gradvis vendt blikket sørover. Et tettere samarbeid med Italias statsminister Giorgia Meloni peker nå mot et mulig strategisk skifte i Europas maktbalanse.
Hva har skjedd
Tyskland og Italia signerte nylig en felles handlingsplan for Europa under et toppmøte i Roma. Planen legger opp til tettere samarbeid om industri, konkurransekraft, deregulering, handel og forsvar, og skal fremmes videre på EUs uformelle ledermøte i Belgia.
Avtalen markerer et tydelig politisk signal: Berlin og Roma ønsker å danne en mer pro-industriell front i EU, i kontrast til det de beskriver som økende byråkrati og ideologisk styrt regulering.
Bruddet med den fransk-tyske linjen
Forholdet mellom Tyskland og Frankrike har vært preget av uenighet på flere sentrale områder. Et av de mest synlige stridsspørsmålene har vært EUs frihandelsavtale med Mercosur-landene i Sør-Amerika.
Tyskland har i årevis presset på for å få avtalen godkjent, i håp om å åpne nye markeder for tysk industri. Frankrike har derimot aktivt motarbeidet avtalen, hovedsakelig av hensyn til fransk landbruk. At Italia valgte å støtte Tyskland i denne saken, var avgjørende for at avtalen nylig ble godkjent i EU-rådet.
Uenighet om bruk av frosne russiske midler til støtte for Ukraina, samt fastlåste industrielle samarbeid som det felles europeiske kampflyprosjektet, har ytterligere forverret relasjonen mellom Berlin og Paris.
En felles industripolitisk plattform
Kjernen i Tyskland og Italias plan for Europa er økt konkurransekraft. Landene ønsker å redusere regulatorisk byrde, forenkle godkjenningsprosesser og legge til rette for raskere investeringer.
Som Europas to største industrinasjoner etter produksjonsverdi, har Berlin og Roma sammenfallende interesser. Planen tar til orde for teknologinøytralitet i det grønne skiftet og uttrykker skepsis til for stramme forbud, blant annet EUs opprinnelige plan om å forby nye biler med forbrenningsmotor fra 2035 – et forbud de to landene bidro til å svekke.
Handel, USA og geopolitikk
På handelsområdet presser Tyskland og Italia på for rask iverksettelse av frihandelsavtaler med Mercosur og Mexico, samt nye avtaler med land i Indo-Stillehavsregionen.
Begge land legger også stor vekt på å bevare et sterkt transatlantisk forhold til USA. I motsetning til Frankrikes mer konfronterende linje overfor Donald Trump, legger Merz og Meloni vekt på dialog, deeskalering og pragmatisme. Dette reflekterer også økonomiske realiteter: Tyskland og Italia er blant EUs største eksportører til det amerikanske markedet.
Forsvar, energi og migrasjon
Handlingsplanen omfatter også styrket samarbeid innen forsvar og sikkerhet, kritiske mineraler, energiforsyning og migrasjon. Meloni har særlig fremhevet migrasjon som en felles europeisk utfordring hvor Italia og Tyskland nå er fullt på linje.
Dette gir aksen Berlin–Roma et bredere politisk fundament enn kun industri og handel.
Analyse: Et skifte i Europas maktsentrum?
Utviklingen reiser et sentralt spørsmål: Er Europas politiske tyngdepunkt i ferd med å flytte seg sørover?
Frankrike preges av politisk ustabilitet, og Emmanuel Macron går inn i sitt siste år som president med begrenset handlingsrom. Italia, derimot, fremstår relativt stabilt, og Meloni ligger an til å bli sittende også etter neste valg.
Kombinasjonen av tysk økonomisk tyngde og italiensk politisk kapital i Sør-Europa kan gi betydelig innflytelse – forutsatt at de klarer å omsette ambisjonene i konkrete EU-vedtak.
Hva betyr dette videre
Den fransk-tyske aksen er neppe død, men dens dominans er ikke lenger gitt. Tyskland og Italias plan for Europa representerer et alternativt maktsentrum, med sterk vekt på industri, handel og realøkonomiske hensyn.
Om dette blir EUs nye motor, avhenger av hvor effektivt Berlin og Roma klarer å samle støtte blant andre medlemsland. Men ett er klart: Europas politiske landskap er i endring, og den tradisjonelle maktbalansen utfordres.
