Joint Expeditionary Force lanserer nytt partnerskap med Ukraina fra Bodø

Forsvarsministrene i den britiskledede forsvarskoalisjonen Joint Expeditionary Force møtte sine ukrainske kolleger i Bodø.
Målet var å formalisere et nytt, utvidet partnerskap som skal forsterke sikkerheten i Norden, Baltikum og hele Europa.
Dette er et vendepunkt i geopolitikken rundt Norge og Østersjøen.
Ikke et symbolsk håndtrykk, men et signal med militær tyngde og reelle konsekvenser – også økonomiske – for regionen.

Den britiske forsvarsministeren John Healey valgte ikke diplomatiske formuleringer.
Budskapet var klart og myntet på én mann og én makt:

“Dette er et kraftfullt signal til Putin og alle andre som vurderer aggresjon. JEF er sterkere, mer samlet, mer innovativ og mer fleksibel enn noen gang.”

Når en forsvarsblokks øverste representanter snakker slik offentlig på norsk jord, er det ikke et PR-stunt.
Det er en markering av maktbalanse, og av at nordiske land ikke lenger er små brikker mellom stormakter.
Nasjonene i JEF har begynt å forme sin egen forsvarsøkonomi og sitt eget operasjonsrom.

Hva Joint Expeditionary Force faktisk er

Joint Expeditionary Force ble etablert i 2014.
I praksis er det en militær hurtigstyrke ledet av Storbritannia, med ti europeiske land som partnere.
Ikke NATO, men en koalisjon uten veto, designet for rask respons og reell operativ handlefrihet.

Medlemmene er:

• Norge

• Sverige

• Danmark

• Finland

• Island

• Nederland

• Estland

• Latvia

• Litauen

• Storbritannia

Koalisjonen er bygget rundt en tanke som de siste to årene har blitt smertefullt tydelig:
Europa kan ikke forvente at USA skal bære risikoen alene.
Og Nord-Europa kan ikke lenger anta at krig stopper ved vår grense.

Når JEF flytter sitt viktigste møte til Bodø og samtidig åpner døren for Ukraina, betyr det at Norge ikke lenger står i utkanten av europeisk sikkerhet.
Vi er en kjerneplattform.

Bodø som symbol og realitet

Bodø er ikke valgt tilfeldig.
Siden den kalde krigen har byen vært et operasjonelt nav i overvåking av nordområdene.
Russland vet dette.
USA vet dette.
NATO vet dette.

Det nye partnerskapet med Ukraina gjør Bodø til et politisk knutepunkt på linje med Rammstein-møtene eller EU-rådets sikkerhetskomité.
Forskjellen er at dette foregår i Norge, under norsk kontroll, med beslutninger som påvirker hele kontinentet.

Hvilke områder JEF og Ukraina skal samarbeide om

Dette er ikke en avtale om sympati, men om kapasitet.
Koalisjonen ønsker å hente innsikt direkte fra slagmarken i Ukraina – der moderne krigføring avgjøres.

Prioritetene er tydelige:

1. Trening av ukrainske styrker
Ikke bare basisferdigheter, men taktikk og doktrine som er utviklet gjennom hard erfaring.

2. Kritisk undervanns-infrastruktur
Dette er mer økonomi enn våpen.
Kabler og rørledninger ligger til grunn for alt vi gjør: internett, energiflyt, banktransaksjoner og akvakultur.
Skade på undervannskabler i Østersjøen tidligere i år var en vekker.
Et anonymt kutt kan kaste hele nasjoner ut i teknisk kaos.

3. Dronekamp
Ukraina lærte Vesten én ting: UAV-er er billigere, smartere og mer effektive enn pansrede kolonner.
Koalisjonen vil lære, kopiere og produsere.

4. Sanitet i stridsfelt
Feltmedisin har endret seg radikalt.
Liv reddes i løpet av minutter, og personellet må trenes på krigens realitet, ikke fredens prosedyrer.

5. Informasjonskrig og desinformasjon
Dette handler ikke om propaganda.
Det handler om å beskytte befolkninger mot påvirkning designet for å skape kaos, splid og mistillit.
Ukraina har betalt prisen for å lære hvordan dette fungerer.

Den ukrainske forsvarsministeren Denys Shmyhal sa det rett ut:

“Det moderne våpenet vil ikke bare forsvare Ukraina nå, det vil garantere Europas sikkerhet i årevis og beskytte østflanken mot permanent russisk aggresjon.”

Europa snakker gjerne stort om verdier, demokrati og frihet.
Her blir ordene konkrete.

Økonomi: Ukraina vil ha industri – ikke veldedighet

Shmyhal gjorde noe som sjelden sies høyt i vestlige forsvarsfora:
Ukraina vil ikke bare ha våpen, de vil ha produksjonskapasitet.

“Ukraina søker tilgang til europeiske teknologier og produksjon for å kunne starte felles produksjon.”

Dette er et business-utsagn.
Ikke nødhjelp.
Ukraina vet at avhengighet av donasjoner betyr svakhet.
De vil ha industrielle partnerskap – felles fabrikker, felles teknologi og europeisk kapital.

For norsk økonomi er dette et mulig industrieventyr.
Vi har:

• undervannsteknologi

• sensorer

• materialkunnskap

• rakettmiljøer i Kongsberg og Nammo

Hvis Europa setter produksjonen i gang i nord, kan Norge bli et nøkkelledd – på samme måte som olje- og gasseventyret startet med amerikansk teknologi og norsk realisme.

Operation Tarassis: Generalprøven

Møtet i Bodø kommer ikke i vakuum.
Det følger etter Operation Tarassis, JEFs største militæroperasjon noensinne.
Over 1 700 britiske soldater deltok sammen med nordiske og baltiske styrker over to måneder.

Øvelsen viste at koalisjonen kan mobilisere raskt over store geografiske avstander.
Ikke lenger teori på papiret, men operativ kapasitet.

Dette er også et varsel til Moskva:
Lukket luftrom, avskjæringer, skjulte ubåter og hybridangrep i havområder kommer til å bli møtt kollektivt – ikke bilateralt.

The Nordic Warden

Etter flere rapporter om skader på undervannskabler i Østersjøen i år, aktiverte JEF et reaksjonssystem kalt Nordic Warden.
Systemet brukes til å spore potensielle trusler mot undervannsinfrastruktur og overvåke den russiske “shadow fleet”.

Dette høres teknisk ut, men i praksis er det Europas nye alarmknapp.
Hvis Norge mister en kabel mellom Stavanger og Tyskland, stopper finanssystemer, kommunikasjon, energihandel og kritiske datastrømmer.

Det er ikke fantasi.
Det er en reell risiko – en som Russland vet å utnytte.

Hvorfor dette angår Norge direkte

Nordmenn elsker å tro at vi står utenfor stormaktskonflikter.
Vi har olje, fredspris og fisk.
Men geopolitikk bryr seg ikke om selvbildet vårt.

Tre realiteter:

• Russlands nordflåte har atomubåter utenfor Lofoten.

• Kinas telekom forsøker å etablere industri i Arktis.

• Amerikanske baser på Evenes og Rygge er ikke pynt.

Når JEF setter Ukraina i sentrum, flytter også Russlands blikk nærmere våre hav og kyster.
Forskjellen denne gangen er at vi ikke står alene.

Europas sikkerhet avhenger av produksjon, ikke håp

Det mest interessante med møtet i Bodø er ikke symbolikken.
Det er ønske om felles produksjon.

Europa har sovet i et tiår.
Forsvarsindustrien var skalert etter fredstid, ikke konflikt.
Ukraina har presset kontinentet tilbake inn i realøkonomien:

• Ammo må produseres

• Droner må produseres

• Radar må produseres

• Reparasjon må skje i Europa, ikke USA

Norge kan bli et stille sentrum i denne produksjonsaksen.
Ikke fordi vi er sterkest, men fordi vi er stabile, har infrastruktur og evner å samarbeide med alle – svenskene, britene, tyskerne og amerikanerne.

Denne avtalen handler ikke om velvilje

Joint Expeditionary Force vet at Russlands taktikk ikke er fullskalakriger, men friksjon.
Avbrutt kabel her.
Sabotert skip der.
Tusen små hendelser som knekker tilliten i europeiske markeder og driver energiprisene opp.

Bodø-møtet sier én ting:
Nord-Europa kommer ikke til å stå passivt og håpe at noen andre ordner det.

Og dette er bare starten

JEFs partnerskap med Ukraina er ikke slutten på krigen.
Det er begynnelsen på et nytt europeisk forsvarsøkosystem der nordiske land tar ansvar.

Konsekvensen er klar:
Når Ukraina løfter seg – løfter Europas østflanke sammen med det.

Joint Expeditionary Force er ikke en logo eller et pressefoto fra Bodø.
Det er en realitet som allerede endrer maktbalansen i nord.

Skrevet av Frode Skar Finans Journalist.