Europa er ikke lenger Washingtons tyngdepunkt – USA skifter fokus og Europa må ta større ansvar
Skrevet av Frode Skar Finans Journalist.
Bakgrunn
Forholdet mellom Europa og USA har i over 80 år vært en bærebjelke i det internasjonale systemet. Etter andre verdenskrig ble det transatlantiske samarbeidet fundamentet for sikkerhet, handel og politisk stabilitet i Europa. I dag er dette forholdet i endring. Ifølge EUs utenrikspolitiske leder Kaja Kallas er Europa ikke lenger Washingtons primære strategiske tyngdepunkt.
Denne utviklingen beskrives ikke som midlertidig eller taktisk, men som strukturell. USAs globale prioriteringer er i ferd med å forskyves, og Europa må tilpasse seg en ny virkelighet der amerikansk oppmerksomhet, ressurser og politisk kapital i økende grad rettes mot andre regioner. Konsekvensene av dette er dype – både sikkerhetspolitisk, økonomisk og institusjonelt.
Hva har skjedd
Kaja Kallas advarer om at Europas rolle i amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk har blitt gradvis nedprioritert over tid. Endringen har pågått i flere år, men er nå blitt tydeligere. USA forblir en alliert og partner, men Europa kan ikke lenger ta for gitt at Washington vil være den dominerende garantisten for europeisk sikkerhet.
Ifølge Kallas er dette et historisk veiskille. Hun peker på at ingen stormakt i historien har overlevd ved å sette ut sin egen sikkerhet til andre. Budskapet er klart: Europa må ta større ansvar for egen forsvarsevne, strategisk autonomi og politisk handlekraft.
Denne omstillingen skjer samtidig som det internasjonale systemet er under økende press. Normer, regler og institusjoner som har vært bygget opp siden 1945 utfordres av fremveksten av maktpolitikk, innflytelsessfærer og en verdensorden der styrke i økende grad trumfer rett.
Et strukturelt skifte i global maktbalanse
USAs dreining bort fra Europa må ses i en bredere geopolitisk sammenheng. Asia, og særlig rivaliseringen med Kina, har blitt et hovedfokus for amerikansk strategisk tenkning. Samtidig har Midtøsten og Indo-Stillehavsregionen fått økt betydning.
Dette betyr ikke at Europa er irrelevant for USA, men at det ikke lenger er sentrum for amerikansk utenrikspolitisk tyngdekraft. For Europa innebærer dette et tap av strategisk privilegium – og en nødvendig overgang fra avhengighet til ansvar.
Konsekvenser for europeisk sikkerhet og forsvar
Et sentralt poeng i Kallas’ budskap er behovet for en sterkere og mer selvstendig europeisk forsvarsevne. Mange militære kapasiteter er i dag enten for kostbare eller for komplekse til at enkeltland kan utvikle dem alene. Dette gjelder alt fra luftforsvar og satellittsystemer til cyberforsvar og avansert våpenteknologi.
Uten økt europeisk samarbeid og investeringer risikerer kontinentet å stå svakere i møte med både militære og hybride trusler. USAs reduserte fokus gjør det nødvendig å akselerere prosjekter innen felles forsvar, industriell kapasitet og strategisk koordinering.
Økonomiske implikasjoner
Et sterkere europeisk forsvar har også betydelige økonomiske konsekvenser. Økte forsvarsbudsjetter vil legge press på offentlige finanser, men samtidig skape muligheter for europeisk industri, teknologiutvikling og arbeidsplasser.
Forsvarssektoren er tett knyttet til innovasjon, og en mer selvstendig europeisk sikkerhetspolitikk kan føre til økt investering i forskning, produksjon og kritisk infrastruktur. Samtidig vil manglende tilpasning kunne gjøre Europa mer sårbart for økonomisk press, energiusikkerhet og geopolitiske sjokk.
Markeds- og investorreaksjoner
Finansmarkedene følger nøye med på signaler om endringer i global maktbalanse. Et Europa som tar større ansvar for egen sikkerhet kan på sikt bli sett på som mer robust, men på kort sikt kan usikkerheten øke.
Investorer vurderer politisk stabilitet, institusjonell styrke og evne til kollektiv handling. Dersom Europa lykkes i å styrke sin strategiske autonomi, kan det bidra til økt tillit. Dersom fragmentering og handlingslammelse vedvarer, kan risikooppfatningen øke.
Risiko og analyse
Den største risikoen ligger i at Europa ikke klarer å omstille seg raskt nok. Et svekket amerikansk fokus kombinert med manglende europeisk handlekraft kan skape et strategisk vakuum. I et slikt scenario øker faren for maktpolitikk, press fra autoritære stater og en tilbakevending til en mer uforutsigbar verdensorden.
Kallas’ advarsel om en verden der «den sterkestes rett» igjen dominerer, peker på en fundamental utfordring. Uten sterke institusjoner og kollektiv vilje kan de normene som har sikret relativ stabilitet i flere tiår, gradvis brytes ned.
Hva betyr dette videre
Europa står foran et avgjørende valg. Enten tar kontinentet et tydelig steg mot større strategisk selvstendighet, eller så risikerer det å bli en sekundær aktør i en verden preget av stormaktsrivalisering.
USAs skiftende prioriteringer er ikke nødvendigvis en trussel i seg selv, men de fungerer som en vekker. Europas evne til å tilpasse seg denne nye realiteten vil avgjøre både sikkerhet, økonomisk stabilitet og politisk innflytelse i tiårene som kommer.
