Klimatoppmøtet i Brasil viser globale bruddlinjer

Klimatoppmøtet i Brasil har bare én overordnet ambisjon: stanse global oppvarming før den bryter ned økonomier, samfunn og natur for generasjoner.
Men allerede på dag to er bildet tydelig.
Løfter kastes rundt, symbolpolitikk serveres, og verdens største utslippsnasjoner dukker ikke opp.
Det gjør klimatoppmøtet i Brasil til en samling av middelstore land som ber om endring — mens giganter ser en annen vei.

Luiz Inácio Lula da Silva ønsker å bruke klimatoppmøtet i Brasil til å snu logikken i klimapolitikk.
Ikke “betal sluttregningen etter ødeleggelsen”, men betal for at regnskogen blir stående.
Det er et enkelt budskap, men en brutal virkelighet.

 

Klimatoppmøtet i Brasil – Belem og Amazonas i sentrum. Alt-tekst: klimatoppmøtet i Brasil i Belem med fokus på regnskog.

Lula selger skog like mye som han redder den

President Lula lanserer et nytt globalt fond: Tropical Forests Forever Facility.
Ideen er enkel på papiret:
74 utviklingsland får betalt for å la skogen stå, finansiert av lån fra rikere land og private investorer.

Dette er politikk der regnskog blir et finansielt produkt.
Ikke veldedighet, ikke klimatiltak, men rentebærende kapital.
Hvis du tjener mer på å ikke hogge, vinner klimaet.
Hvis du tjener mer på å hogge, taper alt.

Belem – vertskapet for klimatoppmøtet i Brasil – er symbolsk.
Byen ligger i Amazonas, stedet verden sier den vil redde, men som fortsatt brukes som råvarelager for gruveindustrien, storfebønder og illegal hogst.

For en norsk leser bør alarmklokkene ringe:
Vi er verdensmester i å “kompensere” oss bort fra problemer.
Olje i Nordsjøen, karbonkreditt i Brasil.

Norge i front – men hva betyr 3 milliarder?

Norske myndigheter var første store giver: 3 milliarder dollar i løfter.
Tyskland ventes å følge etter.
Totalt ble 5,5 milliarder annonsert.

I norsk offentlig debatt presenteres slike tall som bevis på ansvarlighet.
Men modellen har baksider:

• Penger lånes, ikke doneres

• Land som tar imot blir gjeldsbærere

• Rentebetalinger går til de rike landene

• Kontroll flyttes fra lokalbefolkning til finansinstitusjoner

Dette er finansialisering av natur.
Ikke bevaring.

De som kjenner norsk oljefond-mentalitet vet at dette ikke er filantropi.
Det er avkastning.

Urfolk — ikke symboler, men ryggrad

Reglene i fondet sier 20 prosent skal gå til urfolk.
På klimatoppmøtet i Brasil er dette fremstilt som et gjennombrudd.
Men urfolk har beskyttet skogene i tusenvis av år — før FN, før G20, før COP.

Når 80 prosent av midlene går til staten og selskaper, risikerer man at urbefolkning blir profesjonelle “naturvoktere” uten reell makt.
Og ja — dette ligner på norsk kommunemodell:
Oslo og departementene får makt; distriktene får tiltakspakker.

Fraværet som avslører makt

Det mest talende ved klimatoppmøtet i Brasil er hvem som ikke kom.

• USA

• Kina

• India

Verdens tre største utslippsmaskiner.
Landene som øker fossilt forbruk, bygger kullkraft og kjøper LNG på spotmarkedet mens de snakker om “energisikkerhet”.

Klimatoppmøtet i Brasil blir dermed et forum der “medium-makt-land” diskuterer hvordan de kan betale for det stormaktene ignorerer.

Dette er som å samle kommuner for å stoppe en orkan.

Etter Paris – fra store ord til moralsk svikt

FN-sjef António Guterres brukte harde ord mot olje- og gassnasjonene:

“Verdensmakter er fanget av fossilinteresser.”

Han kaller overskridelse av 1,5 gradersmålet en “moralsk fiasko”.

Hans utspill høres vakkert ut på et podium.
Men uten sanksjoner, uten karbonpriser som faktisk biter, blir det retorikk.

Norske politikere kjenner dette godt:
Vi snakker om bærekraft, men godkjenner nye letefelt i Barentshavet.
Vi planter trær i Sør-Amerika mens vi selger LNG til Europa.

 

 

Konflikten bak klimatoppmøtet i Brasil – økonomi versus natur. Alt-tekst: klimatoppmøtet i Brasil møter kritikk for avskoging og industri.

Amazon – kapital eller klima?

Avskoging i Amazonas gir raske penger:
storfe til eksport, soyaplantasjer, gullgruver og illegal hogst.

Lula ber verden betale for å gjøre det motsatte: la natur være natur.

Dette er fornuftig i teorien.
Men i realpolitikk er det risikabelt.
Når skog blir en portefølje, vil investorer kreve avkastning.
Hvis politisk uro, renteøkninger eller valuta gjør prosjektet “ulønnsomt”, vil presset på hogst komme tilbake.

Spør nordmenn som bor ved havet hva som skjer når marked og natur kolliderer:
Man taper naturen.

Den norske lærepengen

Klimatoppmøtet i Brasil viser et mønster vi kjenner altfor godt:

1. Politikere fremstår som ledere

2. Markedet styrer i kulissene

3. Natur og lokalsamfunn sitter med regningen

Norge lover milliarder — men lever samtidig av gass som Europa trenger for å brenne kull mindre.
Vi spiller begge sider av spillet og håper ingen trekker linjene mellom dem.

Konklusjon

Klimatoppmøtet i Brasil handler ikke om skog alene.
Det handler om hvem som eier planetens oksygen: folket som bor i den, eller investorene som gjør den til en obligasjon.

Skrevet av Frode Skar Finans Journalist.