Skrevet av Frode Skar Finans Journalist.
NATO styrker nærværet på Grønland for å holde Trump på linje
NATO Grønland Trump og den politiske logikken bak Arktis-satsingen
Nato trapper opp sin aktivitet i Arktis med et nytt initiativ som offisielt skal styrke alliansens sikkerhet i nord. I praksis handler det like mye om politikk som militær nødvendighet. Ifølge diplomater og eksperter er satsingen i stor grad et forsøk på å berolige USAs president Donald Trump etter hans tidligere trusler om å overta Grønland.
Den nye operasjonen, omtalt som Arctic Sentry, presenteres som et viktig bidrag til å møte økt russisk og kinesisk interesse i Arktis. Samtidig beskrives den internt i Nato som en symboltung omprofilering av allerede eksisterende aktiviteter, utløst av press fra Washington snarere enn av en akutt militær trussel.
Trump presset Nato i Arktis-spørsmålet
Trumps uttalelser tidligere i år om at han ikke ville utelukke bruk av makt for å sikre amerikansk kontroll over Grønland, fungerte som en vekker for mange europeiske allierte. For flere land bekreftet det inntrykket av USA som en mer uforutsigbar partner enn tidligere.
Denne uroen danner bakteppet for Natos økte synlighet i Arktis. Ifølge Nato-kilder er målet å signalisere til Det hvite hus at alliansen tar sikkerheten rundt Grønland på alvor, og dermed redusere risikoen for at Trump igjen stiller spørsmål ved Natos relevans eller amerikansk tilknytning til alliansen.
Arctic Sentry som politisk signal
Nato-ledelsen beskriver Arctic Sentry som et nødvendig grep for å møte endrede sikkerhetsforhold i nordområdene. Generalsekretær Mark Rutte har vist til økt russisk militær aktivitet og Kinas voksende interesse for Arktis som begrunnelse.
Samtidig erkjenner flere diplomater at trusselbildet i stor grad er overdrevet. Eksperter peker på at Nato allerede har betydelig kapasitet i regionen, særlig gjennom USAs militære tilstedeværelse og allierte lands overvåkings- og etterretningsevne.
Eksperter avviser akutt militært behov
Flere sikkerhetseksperter understreker at Nato ikke har et kapasitetsgap i Arktis. USA kan på kort varsel flytte betydelige styrker fra Alaska til Grønland, og alliansen har lang erfaring med øvelser og operasjoner i krevende arktiske forhold.
Ifølge analyser er utfordringen først og fremst kommunikativ. Det handler om å vise politisk vilje og samhold, snarere enn å etablere nye permanente militære strukturer. En utvidet fast tilstedeværelse på Grønland omtales som kostbar og lite hensiktsmessig.
Overdrevet trusselbilde
Washington har pekt på flere potensielle framtidstrusler mot Grønland, blant annet Russlands isbryterflåte, hypersoniske missiler og tettere samarbeid mellom Russland og Kina. I tillegg trekkes smeltende havis frem som en faktor som kan åpne nye sjøruter.
Ifølge arktiske sikkerhetseksperter endrer dette i realiteten lite. De kommersielle sjørutene som kan bli mer tilgjengelige, ligger hovedsakelig langs Russlands kyst og har begrenset relevans for Grønland. Isbrytere har få militære bruksområder og er enkle å overvåke, mens Kinas rolle i Arktis vurderes som mer symbolsk enn operativ.
Den reelle militære utfordringen ligger annet sted
Der Russland faktisk representerer en militær utfordring, er i den europeiske delen av Arktis. Den russiske Nordflåten på Kolahalvøya omfatter flere atomubåter og utgjør en strategisk faktor i nord.
Likevel vurderes Russland som klart underlegen Nato i regionen. Etter fullskalainvasjonen av Ukraina har Russland mistet betydelige bakkestyrker i nord, og gjenoppbygging vil ta mange år. Samtidig har Nato styrket sin maritime overvåking gjennom nye patruljefly, og Sveriges og Finlands Nato-medlemskap har ytterligere økt alliansens tyngde i Arktis.
NATO Grønland Trump og frykten for alliansesplittelse
For mange Nato-land veier den politiske dimensjonen tyngst. Flere diplomater peker på at kostnadene ved å utvide øvelser og sende symbolstyrker til Grønland er små sammenlignet med risikoen for at Trump distanserer USA ytterligere fra alliansen.
I dette perspektivet fremstår Arctic Sentry som en forsikringspremie. Om prisen er noen ekstra skip, fly og øvelser, kan det være verdt det for å holde Nato samlet i en periode preget av politisk usikkerhet.
Grønlands framtid som strategisk joker
Et annet moment som bekymrer Nato, er Grønlands langsiktige politiske utvikling. Dersom øya en dag skulle bli selvstendig og i teorien velge å stå utenfor Nato, kan den bli mer sårbar for ekstern påvirkning.
Nato ser derfor sitt økte engasjement også som en måte å sikre oversikt og tilstedeværelse på et strategisk viktig område, uavhengig av framtidige politiske beslutninger i Danmark og på Grønland.
Begrenset militær verdi men høy symbolverdi
Innledningsvis vil Arctic Sentry samle eksisterende øvelser under Natos felles kommando. På sikt kan det bli snakk om flere fly- og maritime patruljer, og muligens en mer permanent struktur. Likevel er det bred enighet blant eksperter om at en fast styrke på Grønland vil gi begrenset sikkerhetsgevinst.
Å operere kontinuerlig i arktiske farvann er både krevende og risikabelt, særlig nær russisk territorium der støttestrukturen er svak. En slik tilstedeværelse kan i verste fall øke spenningen uten å gi tilsvarende strategisk utbytte.
Kostnader versus politisk gevinst
Tidligere Nato-ledere har advart mot permanente utplasseringer på Grønland. Slike løsninger er dyre og vanskelig å forsvare ut fra dagens sikkerhetssituasjon. Likevel erkjenner diplomater at alternativet kan være verre.
For enkelte allierte er konklusjonen klar: dersom økt Nato-aktivitet i Arktis bidrar til å holde USA engasjert og forhindre ytterligere splittelse, kan tiltakene forsvares selv om den militære nytten er begrenset.
En allianse i balanse
Natos nye arktiske satsing illustrerer et grunnleggende trekk ved dagens sikkerhetspolitikk. Alliansen handler ikke bare ut fra militære vurderinger, men også for å håndtere interne politiske spenninger.
I spørsmålet om NATO Grønland Trump fremstår Arctic Sentry mindre som et svar på en konkret trussel, og mer som et uttrykk for alliansens behov for å holde sin mektigste partner fornøyd. Det sier mye om en sikkerhetspolitisk virkelighet der symbolikk, kommunikasjon og indre samhold veier like tungt som tradisjonell militær avskrekking.
