Skrevet av Frode Skar Finans Journalist.

Europas satellittuavhengighet og prisen for å miste USAs romdominans

Et geopolitisk varsel fra rommet

Utviklingen innen satellitt og romteknologi har i løpet av kort tid gått fra å være et teknologisk nisjefelt til å bli et kjerneområde for geopolitisk makt. Etter maktskiftet i USA i slutten av januar har europeiske myndigheter og militære aktører blitt konfrontert med en ny realitet. Avhengigheten av amerikansk rominfrastruktur fremstår ikke lenger som et nøytralt teknologisk valg, men som en strategisk sårbarhet.

Debatten rundt satellittkommunikasjon og overvåkning ble for alvor aktualisert da uttalelser og handlinger fra sentrale amerikanske aktører skapte tvil om hvorvidt kritiske tjenester ville forbli stabile i en konflikt eller krisesituasjon. For Europa reiser dette et grunnleggende spørsmål om strategisk autonomi, økonomisk risiko og langsiktig sikkerhet.

Satellittkommunikasjon som sikkerhetspolitikk

Satellittbasert kommunikasjon er i dag helt avgjørende for moderne militære operasjoner. Den brukes til alt fra koordinering av styrker til styring av droner, etterretning og kommunikasjon i felt. I Ukraina har slike systemer blitt en integrert del av forsvarsapparatet, med titusenvis av terminaler i aktiv bruk.

Når slike systemer kontrolleres av private selskaper med politiske bindinger til én stat, oppstår en strukturell risiko. Avhengigheten kan i praksis brukes som pressmiddel. For europeiske beslutningstakere har dette vært en vekker. Spørsmålet er ikke lenger om Europa bør utvikle egne alternativer, men hvor raskt og hvor omfattende dette må gjøres.

Økonomisk eksponering for amerikanske leverandører

For amerikanske selskaper representerer Europa en betydelig del av kundegrunnlaget innen satellittbaserte tjenester. En stor andel av både sivile og offentlige brukere befinner seg i NATO land og i nærliggende konfliktsoner. Tap av tillit i dette markedet kan få direkte økonomiske konsekvenser.

Dersom europeiske regjeringer velger å fase ut amerikanske systemer til fordel for egne løsninger, vil dette ikke bare redusere inntektene for amerikanske leverandører. Det vil også svekke USAs industrielle innflytelse i romsektoren, et område som i økende grad kobles til nasjonal sikkerhet, teknologiutvikling og økonomisk makt.

Fremveksten av europeiske alternativer

Europa står ikke uten kapasitet. Tvert imot finnes det allerede et bredt økosystem av satellittoperatører og teknologimiljøer. Innen lav og middels jordbane har flere europeiske aktører etablert betydelige konstellasjoner som dekker store deler av Europa, Afrika og nærliggende regioner.

Disse systemene er i mange tilfeller utviklet med sivile formål i fokus, men har samtidig et betydelig potensial for militær bruk. Utfordringen har vært fragmentering. Kapasiteten er spredt på mange selskaper, land og programmer, noe som har gjort rask skalering og koordinert bruk vanskelig.

Iris 2 og europeisk industripolitikk

Et tydelig skifte kom da EU besluttet å samle betydelige finansielle ressurser i et felles satellittprogram. Iris 2 representerer et forsøk på å samle europeisk kompetanse innen kommunikasjon, overvåkning og sikker datainfrastruktur i ett helhetlig system.

Programmet har både industrielle og strategiske mål. På den ene siden skal det sikre europeisk kontroll over kritisk infrastruktur. På den andre siden skal det styrke konkurranseevnen til europeiske rombedrifter i et globalt marked dominert av amerikanske aktører.

Planene innebærer etablering av hundrevis av satellitter i ulike baner innen få år. Det er ambisiøst, men også nødvendig dersom Europa ønsker reell handlefrihet.

Samarbeid versus fragmentering

En gjennomgående utfordring i europeisk forsvars og romindustri har vært manglende koordinering. Store selskaper har ofte utviklet parallelle løsninger i konkurranse med hverandre, fremfor å inngå i felles strukturer. Resultatet har vært høyere kostnader og lavere effektivitet.

I romsektoren er dette særlig tydelig. Samtidig viser tidligere suksesser innen europeisk våpenindustri at samarbeid kan gi betydelige gevinster. Overført til satellittområdet kan dette bety raskere utvikling, lavere enhetskostnader og bedre teknologisk integrasjon.

Oppskytningskapasitet og strategisk sårbarhet

Satellitter er lite verdt uten sikker tilgang til oppskyting. Europas romkapasitet har tradisjonelt vært konsentrert rundt ett hovedanlegg utenfor det europeiske fastlandet. Dette har fungert effektivt i fredstid, men representerer en åpenbar risiko i et konfliktscenario.

Dersom tilgang til dette anlegget begrenses, vil Europas evne til å erstatte tapte satellitter eller skalere opp kapasitet bli kraftig svekket. Dette har ført til økt fokus på alternative oppskytningssteder og mindre, mer fleksible rakettløsninger tilpasset små og mellomstore satellitter.

Nasjonale bidrag i en felles struktur

Flere europeiske land spiller allerede nøkkelroller i romsektoren, selv om kapasiteten varierer. Noen har sterke industrielle miljøer innen satellittproduksjon, andre bidrar med forskning, komponentutvikling eller bakkesegmenter.

Verdien av disse bidragene øker betydelig når de integreres i et felles rammeverk. For mindre land gir dette tilgang til teknologier og markeder de ellers ikke kunne utviklet alene. For større land gir det politisk legitimitet og risikodeling.

Satellittbilder og etterretning

Kommunikasjon er bare én del av romdominans. Overvåkning og bildeinnsamling har blitt minst like viktig. Krigen i Ukraina har tydelig vist hvordan tilgang til sanntidsdata kan påvirke både taktiske og strategiske beslutninger.

Når tilgangen til amerikanske bildeleverandører har blitt begrenset av politiske hensyn, har europeiske alternativer fått økt betydning. Spesielt systemer som kan operere uavhengig av vær og lysforhold har vist seg avgjørende.

Dette understreker behovet for at Europa kontrollerer hele verdikjeden fra datainnsamling til analyse og distribusjon.

Kunstig intelligens og dobbel bruk

Mange av Europas romprogrammer er utviklet for sivile formål som miljøovervåkning og katastrofehåndtering. Samtidig er teknologien i stor grad anvendbar også i militære sammenhenger.

Bruk av kunstig intelligens til å analysere store datamengder åpner for rask identifisering av både sivile og militære objekter. Dette reiser etiske og politiske spørsmål, men også strategiske muligheter.

Evnen til å kombinere sivile og militære behov i samme infrastruktur kan gi betydelige kostnadsbesparelser og raskere utvikling.

Strategisk autonomi som økonomisk valg

For Europa handler ikke rompolitomsatsing bare om sikkerhet. Det handler også om industri, arbeidsplasser og teknologisk suverenitet. Investeringer i romsektoren har sterke ringvirkninger i andre deler av økonomien, fra materialteknologi til programvareutvikling.

Å redusere avhengigheten av amerikanske leverandører innebærer på kort sikt høyere investeringer. På lengre sikt kan det gi større kontroll, lavere risiko og økt verdiskaping innenfor Europa.

Veien videre

Europa befinner seg i et strategisk veikryss. Avhengigheten av amerikansk rominfrastruktur har vist seg å være en potensiell svakhet i en verden preget av økende geopolitisk rivalisering. Samtidig finnes det allerede betydelig europeisk kapasitet som kan bygges videre på.

Nøkkelen ligger i koordinering, langsiktige investeringer og politisk vilje til å prioritere sikkerhet og autonomi foran kortsiktig kostnadsbesparelse. Dersom Europa lykkes, kan romsektoren bli et av de tydeligste eksemplene på hvordan strategisk uavhengighet også kan være et økonomisk fortrinn.